Tøff i Treningsdrakt

EB gjør ting ho ikke kan....nok en gang. Fant ut at det var på tide å få testa hodelykta og den nye fine rosa reflekstvesten min(som forøvrig var blitt litt stor) :-) De fleste av mine venner vet hvem Kari Jakola er. Jeg starta ut med hennes store glis i hodet. Jada dette klarer du..du er såååå flink...ser og hører formelig hvordan hun hviner og klapper ivrig i hendene. Dette får meg iallefall til i et lite øyeblikk av gledesrus til å se meg selv som den smekre og spreke Kari JakolaI tight tights og treningsgenser, med en flunkende ny ROSA refleksvest begir jeg meg ut i mørket. Innser at de nye NOKAskoene mine er perfekt for løping. Uten noen form for hjelpemiddel i tilfelle krise(mobtlf), med gubbens bekymrede ord i minne...kom heil heim :-)) tar jeg fatt på Bodøsjøen rundt. Forstår fort at redselen min nok kan avskrives og heller påføres andre gjester i løypa. Skremmer formelig vettet av mann og m...ehh hund der jeg løper med hodet og armene fulle av lys og lykter. Filmen Bølgen blir bare barnematen tenker jeg da jeg hører bølgene fra havet der nede skylle mot berget. Er det noen der ute, så er de nok mere engstelig enn meg. Lyden av stegene og pusten min er sikkert nok til at skogens dyr forholder seg helt rolig. Ser for meg Ellen Hagen som kanskje er redd for at Halloween allerede har startet. Lysglimtet rundt hjørnet minner mest om knask eller knep der jeg temmelig ugrasiøst løper opp bakken i lett regnvær. I håp om at Jannicke Ånneland med familie ikke har kjørt forbi og ungene blitt skremt fortsetter jeg fortrødent oppover Bodøsjøveien...Jeg kom iallefall vel hjem. Målet jeg har satt meg er ikke så alt for langt unna.. femti og fabolous. Rapport fra EB Tøff i Treningsdrakt

En nydelig fridag med en god start på dagen. Senere i dag får det bli styrketrening. Resten av uka er det full jobbfokus, så da blir det mindre tid til tur og trening. Vekten går sakte men sikkert nedover, så jeg er fornøyd med framgangen. 

5 år skal bli til nye 5 år..

Jeg er klar til å på nytt sette fokuset sterkt. Etter 5 år og ganske mange kilo lettere har jeg greid å holde meg relativt stabil. I morgen kommer min mor opp hit og skal opereres i hoften. Dette minner meg å at jeg enda ikke er i mål. NÅ er det fullt fokus igjen :-) 50 årsmålet er satt :-)

Totalt antall sidevisninger

 20150

I dag er det 5 år siden vi møttes for første gang. 

Tenk at tia går så fort. Alle disse menneskene som man møter i livets stige et sted. Fantastisk å oppleve slik inspirasjon. Noen bevarer man kontakt med og andre er i bakgrunnen, noen mere tydelig enn andre og noen veldig stille. Er takknemlig for å ha fått oppleve dere alle fra Tonsåsen. Tenk at det ikke lenger er drift for slike fantastiske mennesker som oss :-)) 

En artigkar som fulgte oss på VHSS

 Flott gjeng på toppen av Kvalhornet 962 m.o.h Bjørg Anita, EB, Carina, Regine og Rikke. Et mesterstykke for de fleste av oss. Regine løp som ei fjellgeit da...og Carina fysioterapeuten vi hadde med oss var også usedvanlig lett på fot. 

Jeg og Rikke tar en liten flettre-rast i snøen på tur ned :-)

 Kvalhornet 962 m.o.h

Til fots på toppen av slalombakken i Valnesfjord :-)

:-)

Den skjulte sykdom og smerte :-)

Etter noen ukers opphold her på Valnesfjord Helsesportsenter føles det lettere å skrive dette. 

Å fungere i en kropp som til stadighet krangler så innmari er ganske slitsomt. I dag er det heldigvis litt mindre vondt i rygg og hofter, men nå har håndleddene en liten fest for seg selv. Føttene kjennes ikke så verst ut i forhold til hva de vanligvis gjør. I morgen kan det være stikk motsatt. Dette er hverdagslivet mitt og det er mange i samme bås. Her oppe trenger jeg iallefall ikke forklare meg, eller bevise at jeg faktisk har vondt. Jeg har bevisst holdt ganske tett til brystet at jeg har slike fysiske problemer. Da jeg var "tjukk" var det enklere fordi folk automatisk regnet det som naturlig å ha vondt i knær, rygg og ankler fordi jeg var feit. Nå er jeg blitt litt høyere, og det har selvsagt påvirket situasjonen noe :-)))

Å mestre smerte er en kunst i seg selv. Jeg ønsker ikke å ta så mye medisiner, fordi det ikke har en langsiktig positiv virkning. Et par Paracet for å fungere på jobb er ok, men noe ut over det kvier jeg meg for. Da har jeg større tro på trening og aktivitet. Inaktivitet viser seg stadig å slå tilbake. Kroppen blir stiv og smertene større. Nå trenges det av og til påfyll av energi for å takle både full jobb og fritid. Det kjennes godt å være så heldig å få plass her blandt hverdagsenglene blandt oss. Det gjøres en fantastisk jobb med å motivere og aktivere fysisk slitne mennesker. Noen har det værre og noen er bedre stillt enn andre. Det er faktisk godt å få gråte en skvett å få tømt litt av gruffet rundt det å føle at omverden ikke kan fatte at jeg kan klatre på topper og telle skritt hvis jeg ikke takler hverdagen. Nå er jeg heldig som greier å jobbe 100% fortsatt. Det er langt flere her som ikke er så heldige som meg. 

Det er fortsatt liv i mottoet mitt fra 5 år tilbake i tid. "Det finnes ikke E-stoffer i positivitet". Det er godt å være utstyrt med litt ekstra humor og selvironi. Humor er smertelindring i seg selv. Det å kunne greie å smile og si jo takk det står bare bra til når noen spør, er KONGE i seg selv. Det er ikke bestandig det er like sant, men det andre svaret vil du ikke ha :-)) Dessuten er fokuset negativt ladet og gagner ikke min kamp. Jeg velger, og foretrekker å være positiv og kjempe meg igjennom dagene. Er velsignet med gode mennesker rundt meg og flotte mennesker på jobb. Ein ting e i allefall sekkert...vere e i bedring...e kjenn dæ på JIKTE :-)))) Nyt dagen i frisk luft. Kropp og sjel nyter det!

.....Veien mot et lettere liv.....: Doggy stil....

Må bare flire litt av mitt tidligere bloggeinnlegg no når e på nytt har noen som bruker slike fremmedord på trening og muskulatur...Nordic Hamstring eller Piriformis...e har ondt i ræva e no vel mykkji ænklar å sei!!!!






.....Veien mot et lettere liv.....: Doggy stil....: Ja ikke flir...høgt iallefall.. E e jo forholdsvis færsk i blandt apparatan på treningssenteret, ja faktisk heilt som ferskvare å regne. Tru...

Valnesfjord Helsesportsenter

Ja da er tiden inne for litt blogging igjen. Sommeren startet med et opphold i Valnesfjord på Helsesportsenteret der. Nå skal endelig Piriformisen og de andre Myosepunktene finnes og gis et alternativ.. Dere skal vekk alle sammen. En flott gjeng er samlet her inne og etter noen veldig våte dager kom solen og viste vei. Det er virkelig givende når turen i skog og mark kan gjennomføres i shorts og lett topp. Når i tillegg latteren sitter løst hos oss så vel som hos de som er ansatt her blir dagene langt lettere for de fleste. Det er godt å kjenne at kroppen tar i mot hjelp. 

Piriformis kaller Vidar det...Myoseknapper...Gastrocnemius...Tibialis Anterior...osv....æ si ikke mere.

Jeg samler på skritt og kilometer :-) å konkurrere med sin egen kropp er sunt. Men som jeg har skrevet her før :-) Du trenger ikke være først bestandig...det er så stusselig å være alene :-)

Litt bølger skal det være i livet. Men drukner du er det ikke så lett å komme seg opp igjen :-)

Med solen i fjeset og med dette i blikket kan det bare ikke beskrives...se og drøm deg bort.

En super plass å få lov å komme til når ikke kroppen strekker til i hverdagen lenger.