En artigkar som fulgte oss på VHSS

 Flott gjeng på toppen av Kvalhornet 962 m.o.h Bjørg Anita, EB, Carina, Regine og Rikke. Et mesterstykke for de fleste av oss. Regine løp som ei fjellgeit da...og Carina fysioterapeuten vi hadde med oss var også usedvanlig lett på fot. 

Jeg og Rikke tar en liten flettre-rast i snøen på tur ned :-)

 Kvalhornet 962 m.o.h

Til fots på toppen av slalombakken i Valnesfjord :-)

:-)

Den skjulte sykdom og smerte :-)

Etter noen ukers opphold her på Valnesfjord Helsesportsenter føles det lettere å skrive dette. 

Å fungere i en kropp som til stadighet krangler så innmari er ganske slitsomt. I dag er det heldigvis litt mindre vondt i rygg og hofter, men nå har håndleddene en liten fest for seg selv. Føttene kjennes ikke så verst ut i forhold til hva de vanligvis gjør. I morgen kan det være stikk motsatt. Dette er hverdagslivet mitt og det er mange i samme bås. Her oppe trenger jeg iallefall ikke forklare meg, eller bevise at jeg faktisk har vondt. Jeg har bevisst holdt ganske tett til brystet at jeg har slike fysiske problemer. Da jeg var "tjukk" var det enklere fordi folk automatisk regnet det som naturlig å ha vondt i knær, rygg og ankler fordi jeg var feit. Nå er jeg blitt litt høyere, og det har selvsagt påvirket situasjonen noe :-)))

Å mestre smerte er en kunst i seg selv. Jeg ønsker ikke å ta så mye medisiner, fordi det ikke har en langsiktig positiv virkning. Et par Paracet for å fungere på jobb er ok, men noe ut over det kvier jeg meg for. Da har jeg større tro på trening og aktivitet. Inaktivitet viser seg stadig å slå tilbake. Kroppen blir stiv og smertene større. Nå trenges det av og til påfyll av energi for å takle både full jobb og fritid. Det kjennes godt å være så heldig å få plass her blandt hverdagsenglene blandt oss. Det gjøres en fantastisk jobb med å motivere og aktivere fysisk slitne mennesker. Noen har det værre og noen er bedre stillt enn andre. Det er faktisk godt å få gråte en skvett å få tømt litt av gruffet rundt det å føle at omverden ikke kan fatte at jeg kan klatre på topper og telle skritt hvis jeg ikke takler hverdagen. Nå er jeg heldig som greier å jobbe 100% fortsatt. Det er langt flere her som ikke er så heldige som meg. 

Det er fortsatt liv i mottoet mitt fra 5 år tilbake i tid. "Det finnes ikke E-stoffer i positivitet". Det er godt å være utstyrt med litt ekstra humor og selvironi. Humor er smertelindring i seg selv. Det å kunne greie å smile og si jo takk det står bare bra til når noen spør, er KONGE i seg selv. Det er ikke bestandig det er like sant, men det andre svaret vil du ikke ha :-)) Dessuten er fokuset negativt ladet og gagner ikke min kamp. Jeg velger, og foretrekker å være positiv og kjempe meg igjennom dagene. Er velsignet med gode mennesker rundt meg og flotte mennesker på jobb. Ein ting e i allefall sekkert...vere e i bedring...e kjenn dæ på JIKTE :-)))) Nyt dagen i frisk luft. Kropp og sjel nyter det!